En knapp uke til valget og Mamma til Michelle skal stemme blått. Jeg har ikke bestemt meg ennå, men lander nok på rødt. Altså ikke Rødt, men rødere enn blått. Eller så blir det grønnere enn både rødt og blått. Det er ikke fordi jeg liker batikk og tofu, jeg er bare veldig apokalypse-avers.
Jeg hørte den politiske redaktøren i Nordlys si på Aftenpodden (som er en veldig god podcast når de ikke snakker om kommunesammenslåing, zzzzzz) at om man bor i Nord-Norge og stemmer på De Grønne, så burde man sjekkes for mental sykdom. Fresk og freidig nordlending der altså. Jeg mener at hans argument kan videreføres. Om man bor på denne planeten, og ikke stemmer på et parti med en god klimapolitikk, så er man sjuk i hue. (Det betyr at folk flest er sjuke i hue, og det er de jo.)
Jeg er klar over at dette er krasse kommentarer som kanskje støter bort noen i leserskaren min (Hei, leserskare!), men jeg føler at jeg har lov til å si det, fordi jeg er gift med en som pleier å stemme blått. Så ikke bare tolererer jeg folk som tenker annerledes enn meg, jeg ligger med dem også. Det synes jeg at jeg skal ha litt kred for. Men siden han aldri kommer til å stemme like rødt eller grønt som meg, prøver jeg alltid å få ham til å stemme på et lite parti som er blått-men-grønt. Jeg har ikke klart det hittil, men i år sa han plutselig at han skulle stemme på det lille grønnblå partiet om jeg gjorde det samme.
Det er selvfølgelig fristende å ta denne utstrakte hånden. Kanskje totalregnestykket blir bedre, og i tillegg vinner kjærligheten. Men jeg tror ikke jeg kan. For én i det lille blågrønne partiet vil bare ha én i det større blå partiet som statsminister, og den statsministeren vil samarbeide med noen i det aller blåeste partiet. Eller for å si det på en annen måte: Utenom flystyrt, flom og gjennomsiktige støvler er Sylvi Listhaug det skumleste jeg vet.
Dette betyr at jeg har to valg: Jeg kan a) spille med åpne kort og stemme etter overbevisning, eller b) si at jeg stemmer på de små grønnblå, men ikke gjøre det (!!!) Dette vil selvfølgelig være et tillitsbrudd mot pappaen til Kjell. (Men et high five til planeten.) Risken er at han leser dette og på den måten finner ut av hele opplegget. På den annen side, om han ikke leser dette, så er det også et form for tillitsbrudd, for han vet at jeg trenger hver eneste leser jeg får. (Hallo, jeg blogger ikke for gøy, jeg vil bli kjendis, tjene ordentlige penger og få min egen parfyme – The Mom to Kjell Smell.) Og om han ikke gidder å lese de 507 ordene her, så fortjener han å bli valg-hustla, ikke sant?
(Det hører med til historien at jeg kaster alle prinsipper på bålet og stemmer på ethvert parti som tilbyr subsidiert natt-au-pair. Neida. Joda. Litt så.)