Babydaddy og jeg hadde vår første bryllupsdagsfeiring på ferie i Italia. Ungen var med, akkurat som han var på bryllupsreisen, for sånn er det de første 15 (16? 20?) årene. Det nytter ikke å si: ”Vær så god, her har du en pakke bleier og mammas kredittkort. Vi har fylt opp kjøleskapet med kaviar og leverpostei. Bruk en krakk. Lykke til!”
Alt var veldig koselig og det var full familieidyll helt til ungen muligens spiste en blomst. La meg forklare. Kjell og pappaen til Kjell er ute og leker i hotellets hage. Jeg har fått tre etterlengtede sekunder for meg selv for å lese nyhetene, og med det mener jeg sjekke Instagram. Så kommer Babydaddy inn på hotellrommet med barnet på den ene armen og en nydelig blomst i den andre.
“Så hyggelig!” sier jeg. “Er det fordi vi har har bryllupsdag?”
“Eh, nei. Jeg tror han spiste denne blomsten. “
“Hva mener du?”
“Jeg er ikke helt sikker. Jeg så bort i to sekunder for å hente ballen hans inne i busken, og da jeg snudde meg hadde han denne i hånden og sa namnam.
“Ah.”
“Er det farlig, tror du?”
Jeg vet at babydaddy vil at jeg skal si Neida, det går sikkert fint, for det er det jeg sier til det meste. Men jeg aner ikke hva slags blomst det er, og såpass fulgte jeg med i o-fag at jeg vet at noen blomster er giftige. Så jeg sier:
“Vet ikke, vi går og sjekker i resepsjonen.”
Så vi trasker mot resepsjonen, og det er da mannen min gjør noe helt fullstendig uforklarlig.
Han tar en bit av blomsten.
At Kjell gjør det kan forventes. Han er to. Pappaen til Kjell er 38. Jeg kan ikke tro mine egne øyne. Så jeg bare stirrer på ham. Han ser unnskyldende tilbake.
“Jeg sjekker om den er giftig. Hvis den smaker bittert, så er den sikkert det.”
Det er veldig nobelt gjort. Men det er også det dummeste jeg har vært vitne til noensinne. Jeg følte at jeg var på ferie med Charter-Svein, ikke en classy og smart fyr fra Ullern.
«Smakte den bittert, da?»
«Ja, litt.»
Så kommer vil til resepsjonen, og de vinker på gartneren som forteller oss at den blomsten der, ja det er oleander. Det er supergiftig. Vil vi tilkalle lege? … Eh, ja.
Så vi venter på legen mens ungen hopper opp og ned og løper rundt og ler. Han er helt klart ikke syk, og har sannsynligvis ikke spist noe giftig oleander. Men Babydaddy begynner å se veldig blek ut.
”Kan du google oleander?” spør han. Jeg googler og leser, ”Oleander kan være svært skadelig, potensielt dødelig. Selv i små mengder.” Han blir enda blekere og sier:
“Jeg føler meg skikkelig dårlig.”
Nå burde jeg være redd for at mannen min skal dø, og det er jeg jo, men jeg er også ganske sint på ham. For om det er sånn at gutten vår har spist en giftig blomst og må ha medisinsk hjelp, så trenger jeg Babydaddy sterk og frisk ved min side, ikke at han faller om av selvpåført blomsterforgiftning. Jeg er også litt flau på våre vegne, for tenk når vi kommer hjem fra ferie og folk spør: «Hvordan døde mannen din?» Og blir jeg nødt til å svare: «Han spiste en blomst. Ville teste om den var giftig.» Det fortjener jo plass på sånn dummeste dødsfall-liste.
Stemningen er ikke god. Men så kommer legen som ser omtrent sånn ut:
“Little-baby-eata-da-flower-ah?” sier han smørblidt, og begynner å lytte til den aktive og helt klart friske ungen med stetoscopet sitt, og stikker en sånn ispinne i halsen hans og ber ham si aaaa, noe ungen synes er rasende festlig. Faren hans ler ikke. Han er helt stille og meget blek. Jeg hvisker til ham:
«Vil du at jeg skal fortelle at du spiste blomst også?»
Han rister på hodet. Han vil faktisk heller dø enn å fortelle legen at han også har spist blomst.
Legen sier: «It will be fine-uh, justa-give-him-some-milk-ah?»
Legen drar (enda mer smørblid nå med hundre euro rett i lomma). Babydaddy løper til resepsjonen og kommer tilbake med to glass melk. Han skal ha for det, han gir ungen en slurk først, før han selv tar resten på styrten.
«Hvordan føler du deg?» spør jeg.
«Ok,» sier han.
«Jeg tror vi trenger en sånn familieregel.»
«Javel. Hva er den?»
«Her i familien spiser vi aldri blomster.»
Babydaddy ser på meg med et aldri så lite smil.
«Uten å google dem først,» legger han til.
(Jeg må påpeke at alle er friske og raske og ingen har fått varige mén, bortsett fra Babydaddy som synes det er noe belastende at jeg forteller denne historien på scenen, i blogg, og i hvert eneste middagsselskap vi er i.)