Noen ganger får man barnevakt. (Halleluja!) Da kan man for eksempel gå på kino. Men å velge riktig film er en komplisert øvelse, og i blant går det virkelig galt. Som da jeg hadde bursdag og Babydaddy bestilte billetter til en film han trodde jeg ville ha glede av. Han mener nemlig at jeg liker ”bra filmer”. Dette er på ingen måte et kompliment. Når han sier: ”Du liker bra filmer,” sier han egentlig: ”Du liker sånne superkjedelige filmer fra sør som vinner priser og får terningkast seks, fordi anmelderne ikke skjønner hva de handler om, men ikke vil innrømme at de ikke skjønner hva de handler om.» Babydaddy liker Die Hard og Snabba Cash, og synes at Pretty Woman er en sykt god film. ”For en karakterskuespiller Julia Roberts er! Fra gatejente til fin dame i én og samme film. Den dama kan spille alt!”
Men på bursdagen min skulle babydaddy være bra kjæreste, så da bestilte han billetter til den mest terningkastseksete filmen noensinne. Ingen av oss skjønte noe som helst. Filmen het Bortenfor alt håp. Og det var den virkelig. Det var en finsk-syrisk samproduksjon. Finsk-syrisk der altså. På ordentlig het den Den andre siden av håpet, og Dagbladets anmelder mente at den var en ny klassiker, og at man ikke kunne gjøre annet enn å fryde seg. https://www.dagbladet.no/kultur/en-ny-klassiker/68555603
Vi mente man kunne gjøre mye annet. For eksempel kjede seg.
Neste date night var det min tur til å velge hva vi skulle gjøre. Jeg gledet meg så mye at jeg gjorde research på alt som er mulig å gjøre en fredag kveld i Oslo. Det var viktig å bruke denne ene kvelden i frihet på best mulig måte. Og jeg ble virkelig overrasket over alt Oslo har å by på! Åpne tantrakvelder på InnerLifeSenteret (det skrives sånn), og et medium på Frogner som kan kontakte avdøde bekjente for 500 kroner. (Det er dyrere enn kino, men likevel ikke så gærent om de holder hva de lover.) Man kan også gå på byvandring i Harry Holes fotspor, få omvisning på NRK, eller på dra på NM i Tag-wrestling.
Så vi valgte…. å gå på kino. Tanken på å gjøre noe crazy er ofte er bedre enn å faktisk gjøre noe crazy. Dessuten, hadde vi dratt på tantrakveld, så hadde det vel endt med at vi måtte smalltalke (minst!) med masse spenstige folk som elsker tantra. Jeg er allergisk mot spenstige folk. Og litt allergisk mot folk generelt. I hvert fall folk som sier: ”Jeg elsker mennesker! Mennesker er så fascinerende!” Ja, det er de. Men de er også slitsomme. Og kjedelige. Og noen ganger lukter de rart. Det er derfor man går på kino, for å få folks livshistorier i komprimert og redigert form uten å måtte snakke med eller lukte på dem.*
Så det ble det kino igjen. En svensk prisvinnende film som het Grensen. Og det var den. Faktisk vil jeg påstå at den var langt over grensen. Mulig jeg er prippen, men trollporno forkledd som Sundance-agn, nei det kan jeg ikke godta. Og de var ikke lykketroll, for å si det sånn. Altså, filmen var interessant på mange måter, og hadde det ikke vært date night så hadde jeg muligens likt den bedre. Men etter at vi hadde sett (langt over) Grensen var det ingen av oss som orket å ligge med den andre. Og det er jo litt av poenget med date night. (I hvert fall i følge svigers: ”Lag flere barnebarn nå!!!”)
Neste date night blir det sofaen og Pretty Woman. Eventuelt åpen tantrakveld.
*Det er ikke sånn at jeg hater alle mennesker. Er du en del av den eksklusive gjengen som leser dette er det stor sannsynlighet for at jeg elsker deg. For å være ærlig elsker jeg alle som tar seg tid til å lese bloggen. Såpass enkel er jeg.