Terror, Trump og Kim Jong-un forstyrrer nattesøvnen min (ikke like mye som babyen, men nesten). Jeg er også redd for klimakrisen, biedød og at en asteroide plutselig skal hoppe ut av banen sin og treffe jorda. I tillegg er bryllupet mellom Jan og Mamma til Michelle avlyst og drømmen om Skal vi danse er knust. Man kan spørre seg om hva meningen med det hele er. Men nettopp derfor er det fint å vite at man faktisk kan gjøre en forskjell (på veldig lavt nivå). Det erfarte jeg her om dagen da jeg skulle ta bussen hjemmefra som går 08.43. Eller den skal gå 08.43, men den har en lei tendens til å gå 08.42. Det fordrer at jeg må være på holdeplassen FØR 08.43 og det passer meg dårlig. Svært dårlig.
Dette var dramaet som utspilte seg: Klokka var 08.41 og jeg så at bussen allerede stod på holdeplassen 100 meter unna. 100-meteren på to minutter med barnevogn er null stress, så jeg trillet i et kjapt, men kontrollert tempo. Så begynte bussen å kjøre vekk fra holdeplassen. Jeg satte opp farten, babyen klamret seg fast, og bussjåføren så alt sammen, men valgte å kjøre avgårde likevel. Kanskje hatet han kvinner, kanskje hatet han barn, kanskje han som alle andre bare trengte litt spenning i hverdagen. (Men ikke på min bekostning!) Jeg så på klokka: 08.42. Det klikket helt for meg. Jeg ble faktisk så rasende, at jeg gjorde noe jeg aldri gjør: Jeg tok tak i problemet.
Ja, jeg ringte faktisk Ruter. Selveste Ruter. Hjertet banket, jeg fikk klamme hender, og jeg trodde jeg skulle spy. (Jeg er like konfliktsky som en struts i motvind.) Med hes hviskende stemme prøvde jeg å forklare hva som hadde skjedd. Jeg var livredd for å få kjeft. Jeg hater kjeft. En gang fikk jeg faktisk kjeft av en telefonselger. Jeg har også fått kjeft av en jordmor som syntes jeg klagde litt mye da jeg FØDTE! Eget blogginnlegg kommer om det, tro meg, men dette er faktisk en solskinnshistorie, for bare hør her: Ruter-damen var hyggelig! Hun beklagde seg for at bussen gikk for tidlig, og sa at det ikke skulle skje igjen. Hun tok selvkritikk! Hvem gjør vel det i 2017? Ikke Sylvi, ikke Donald og heller ikke sønnen min når han kaster mat på gulvet for så å skrike etter mer. Tenk om Kim Jong sa: «Det var litt teit å holde på med de rakettene, jeg ble litt stormannsgal der et øyeblikk, men det tar jeg på min kappe, nå har jeg meldt meg på et mindfullness-kurs og har virkelig planer om å ta meg selv i nakken.»
Jong-un og en hel rekke andre burde gå på kurs hos Ruter-damen. For ikke bare tok hun selvkritikk (til og med for noe som ikke var hennes feil sånn rent personlig), hun sa også at om det skjedde igjen måtte jeg bare ringe og si i fra, for sånt som dette skulle absolutt ikke skje, og hun forsikret meg om at hun tok problemet på alvor. Jeg følte meg hørt, verdsatt, og i tillegg hadde det gått syv minutter, så det gikk ikke lang tid før neste buss dukket opp.
Neste gang jeg skulle på bussen var jeg ute i ukarakteristisk god tid, 08.40. Bussen ankom 08.41. Jeg gikk på. Og for å sitere internettet: Dere vil ikke tro hva som skjedde etterpå!!!! Den stod stille og ventet til 08.43 før den kjørte. Change is faktisk føkkings possible.