Det slo meg her om dagen hvor lett påvirkelige barn er, og da mener jeg selvfølgelig hvor lett påvirkelig mitt barn er. For noen uker siden satt vi sammen med storfamilien og spiste reker på Sørlandet et sted. Etterpå kastet vi rekeskallene i havet. For som alle vet elsker måker rekeskall like mye som Per Sandberg elsker å feriere på eksotiske steder.
Det som var litt dumt var at strømmen førte rekeskallene innover i bukta. Der hadde måkene et festmåltid, men de ga seg ikke med det. De så på de småstinne byfolka og tenkte (på måkespråk): ”Det er mer hvor det kommer fra.” Så inntok de hver sin plass på svaberget, helt koordinert og planlagt, som om de var PST på et viktig oppdrag.
For å unngå denne intense overvåkingen (som vi jo faktisk selv hadde oppfordret til ved å kaste rekeskall overalt – litt som når man strør rundt seg med cookies på internett) bestemte vi oss for å skremme bort måkene. Dette syntes barnet var tipptopp moro.
Han: Vi skemme pipiper! WÆÆÆÆ!
Pappaen hans og jeg: Ja, vi skremmer pippipper! Gøyal sommeraktivitet!
Dette skulle vi aldri ha oppfordret til. Vi tenkte ikke på de langtidsvirkende konsekvensene. For hver gang ungen ser fugler nå roper han: SKEMME PIPIPENE! Og stormer mot de stakkars krekene i full to-års-fart. Han har blitt pipipenes verste mareritt. En ellers snill og empatisk gutt har altså fått det for seg at fugler er til for å skremmes. Selv de bittesmå søte spurvene får gjennomgå.
Denne samtalen har vi hatt sikkert åtte ganger:
Jeg: Fugler kan også være veldig fine og hyggelige, vi trenger ikke alltid skremme dem.
Han: SKEMME PIPIP! WÆÆÆÆÆÆ!
Jeg har føkket opp hans relasjon til fugler, muligens for alltid. Basert på én skremme-situasjon. Og hva betyr dette? At hvis jeg snakker dritt om moren til Celine Martine en eneste gang (ikke at jeg ville gjort det) vil han da prøve å skremme henne? Hvis jeg rakker ned på en gruppe mennesker (ikke at jeg ville finne på noe sånt med mindre de er eiendomsmeglere), vil han da oppfatte at ”det er sånn vi tenker hos oss.” Hvis vi bestiller en reise rundt halve jordkloden, selv om nevnte jordklode er en millimeter fra å gå under i et menneskeskapt klimahelvete, vil han da lære: FØKK KLIMA! … FØKK KLIMA OG SKEM PIPIPENE!
Først nå går alvoret opp for meg. Jeg har laget et menneske, et menneske som trenger retningslinjer, ryggrad og moral. Og hvem skal gi ham alt dette? En blogger fra Bøler uten fast jobb og retningssans, som har sett alle sesongene av The Bachelor? En analytiker fra Ullern som tror Snabba Cash er det ypperste av litteratur?
Jeg tror jeg må legge meg nedpå litt.