Ungen er ikke syk, men fortsatt muligens smittefarlig, så han er bannlyst fra barnehagen. 48-timers-regelen. Snøen laver ned. Vi er tomme for bleier og er nødt til å ta en tur på butikken. Det er ikke mulig å komme seg noe sted med vogn, hjulene kjører seg fast i snøen. Løsning: Akebrett! Ungen elsker akebrett. Det vil si, han elsket akebrett for en halv uke siden. Da hylte han av fryd, og lå over rattet på det lille røde politi-akebrettet sitt og sa: ”Vrooooom. ”Adorable!
Men nå ser han på meg med et surt, misfornøyd blikk og jeg får et flash-forward til hvordan tenåringstiden blir. Hjelpes. Likevel drar jeg ham avgårde i den dype snøen. Vi er tvunget til å gå midt i veien, for vi er utenfor ring 2, så det er totalt usivilisert og uten fortau. Jeg savner byen!
En bil stopper ved siden av oss, og en velmenende fremmed stikker hodet ut og sier: ”Pass på barnet ditt, det er så mange biler som kjører fort her, jeg er redd han skal bli påkjørt.” ”Så ikke kjør på ham, da,” sier jeg. Inni hodet mitt, selvfølgelig. I virkeligheten smiler jeg stivt og sier: ”Jeg gjør så godt jeg kan.” Og det gjør jeg også med mine forutsetninger, som er ingen fortau, mangel på bil (ok, mangel på lappen), men tilgang på rødt politi-akebrett.
Vi stopper opp ved den åpne barnehagen nede i veien og leker litt i snøen. Eller jeg leker, og prøver å engasjere ungen. ”Se! Snø!” roper jeg, men ungen ser misfornøyd på alt det hvite rundt seg og sier: ”Æsj.” Ungen min liker ikke snø. Han foretrekker å sitte inne og se på Peppa Gris. Lurer på hvem sin feil det er. Det samme kan det være for plutselig stikker et hode ut av barnehagebygningen, og sier med streng stemme: ”Hva driver dere med? Her er det åpen barnehage!” ”Ja, nettopp,” svarer jeg. ”Det er åpen barnehage, så vi leker litt.” ”Det er ikke dét som er åpen barnehage,” sier hun surt og smeller igjen døren. Jeg tror noen må forklare meg hva åpen barnehage betyr.
Vi drar (bokstavelig talt) til butikken. Ved frukten er det en som får veldig lyst på banan. Dette uttrykker han slik:
”Babaaaaaan!!!”
”Du skal få baban, jeg skal bare betale først.”
”Babaaaaaaaaaaaaaaaan!!!!
Han er på vei ut av det lille setet på handlevogna, og jeg har ikke noe annet valg enn å løfte ham ut, så han ikke faller i gulvet med hodet først. ”Babaaaan!” roper han gledestrålende og river ned ti-femten bananer, samt et par esker med blåbær som åpner seg og pynter opp butikkgulvet med blått. Ungen jubler og klapper. Jeg sukker. Jeg er det jeg aldri skulle bli: En mor som har null niks kontroll på barnet sitt.
Etter en heidundrandes handlerunde som sliter på sjelen, kommer vi oss endelig til kassa. Ungen er sinna som Trump før han før han får tweetet. Så smiler ekspeditrisen til ham, og han lyser opp i et nydelig gledestrålende smil. Jeg burde være takknemlig, men jeg kjenner kun sjalusi over at hun får ham til å smile og jeg får ham til å sutre, så jeg straffer hennes gode gjerning med å si: ”For en snill dame” med overdrevent positiv stemme. Hun er knapt 25 år gammel, så jeg vet at dame kommer til å svi. (Det er muligens brutalt, men hun burde vite bedre enn å smile og vinke til ungen min, så han holder kjeft og blir sjarmerende.)
Ungen får baban og er glad og fornøyd. Men jeg har et problem: Jeg har et akebrett, en unge og en vogn full av varer. Regnestykket går ikke opp. Og utenfor butikken er det eneste stedet i Oslo hvor det er asfalt, og ikke snø. Jeg tar meg mammaprivilegiet, og tar med vognen ut av butikken og lar den stå der. Føkk the police, liksom. Så setter jeg ungen på akebrettet sammen med bleiene og eplejuicen. Resten av varene får plass i en pose som jeg tar i hånden.
Men han nekter. Han har bestemt seg for at akebrett er et ræva fremkomstmiddel. Så jeg tar ungen under armen og setter posen med varer på akebrettet. Dette går jo fint! Bortsett fra at han er altfor tung til å bli båret under armen, og at varene ligger i et rett spor etter meg som ville gjort Hans og Grete stolt. “Varene dine ligger overalt” sier en velmenende fremmed. Jeg svarer ikke. Jeg samler sammen varene mens ungen står og hyler i snøen. Så setter jeg hardt mot hardt og sier: Du skal sitte på akebrettet.
Dette blir en episk kamp som går ned i vår halvannet år gamle historie, og selv om det har vært en del turbulens (heldigvis, hva skulle jeg ellers blogge om? Interiør?) så har vi ikke hatt de største kranglene oss imellom. Men nå er det krig. Han hyler og vil ikke sitte på akebrett, og jeg aner ikke hvordan vi skal komme oss hjem igjen, og har lyst til å hyle jeg også. Snøen laver fortsatt ned. Til slutt får han en baban til, og det gjør susen. Vi prøver å navigere oss hjemover mellom snøfiller, biler og snømåkere som ser ut som om de er bemannet av tolv år gamle sjåfører. Eller kanskje det er jeg som har blitt gammel.
Enda en bil kjører forbi der vi beveger oss oppover bakken i en kvart kilometer i timen, og en velmenende fremmed stikker hodet ut og roper: ”Det skal ikke værra lett,” før bilen forsvinner i snøføyken. Så tar det tre kvarter, to babaner til og litt vekselvis sutring og sovning over akebrett-rattet, før vi er hjemme igjen og kan sette oss foran TV’en og se på Peppa Gris.
Etterpå går vi bort til vinduet og titter ut på snøen som ikke gir seg. Vi smiler til hverandre og jeg vet vi er enige: Snø nytes noen ganger best når man kan være inne og se ut på den.