- At du plutselig skal synes andres barn er spennende og søte. Andres barn er akkurat like spennende og søte som de var før, det vil si ikke så veldig.
- At du skal være interessert i barnevogner, stellebager og annet døllt barneutstyr. Dette synes jeg er såpass kjedelig at jeg bruker minimalt med tid på det, og ender derfor sikkert ikke opp med det beste og mest økologiske og ergonomiske. Jeg bruker fortsatt mye lengre tid på å velge riktig farge når jeg skal ha ny lipgloss. Jeg er et grusomt menneske og det beklager jeg. Litt.
- At det å få barn SKAL ha forandret deg på en eller annen måte, ellers er det noe galt med deg. Men man blir ikke nødvendigvis klokere av å få barn. Bare trøttere.
- At du skal flytte til et sted hvor barna kan “gå rett ut”. Det er visst barnemishandling å bo et sted hvor barna ikke kan “gå rett ut” på gress eller platting, men må gå ned en trapp eller (skrekk og gru) følges til en park. (Men hva med meg, da? Jeg savner den tiden da jeg kunne gå rett ut og rett inn i baren.)
- At du skal klage litt over hvor slitsomt det er å få barn, men så legge til “men det er jo veldig koselig da. Noen ganger – mest for gøy – klager jeg litt på småbarnsmorlivet og nyter forvirringen i samtalepartnerens øyne når jeg ikke legger til “ men det er jo veldig koselig da”. Så legger jeg det til, og de puster lettet ut.
(Men det er jo veldig koselig, da.)
GOD SOMMER!
